Søre Austanbotntind S2 2020 m.o.h

Søndag var det endelig tid til årets første topptur. Kanskje var vi litt for ambisiøse, men nysgjerigheten tok overhånd da vi bestemte oss for å ta en nærmere kikk på den svære pinakkelen mellom de to toppene som utgjør Søre Austabotntind. Vel vitende om at det var ingen (lett) vei tilbake om vi gikk forbi denne pinakkelen. Utgangspunktet var at det måtte vere tørt og fint ver om vi skulle fortsette over pinakkelen og resten av austanbotntindane.

Pappa og Kai var reisefølget denne dagen.

For å komme opp på S2 begynner man på samme plass som man går til store, dvs. rett før bommen på årdalsfjellet.
Går så rett østover og delvis nedover mot  vetle austanbotnvannet, her begynner en meget bratt oppstigning mot toppen, i  en meget løs ur. Noen få regndråper, og tykk skodde gjorde steinene såpeglatte, så her måtte konsentrasjonen vere på topp. De løse steinene gjorde at vi gikk ut i bredden for å ikke løse ut steiner på hverandre. Været gjorde og  at forventningene om å få gått travsersen ble kraftig dempet.

Etter knappe to timer sto vi rett under topp-punktet, kun hindret av en massiv blokk som sperret tilgangen videre oppover. På begge sider av blokken var det loddrette stup. eneste vei rundt denne var en liten  jordbelagt hylle på høyre side. Her ville ikke vi gå uten sikring. Hvis vi lente oss ut mot stupet på venstre side kunne vi såvidt glimte den famøse pinakkelen, og de stygge skråsvaene på veien videre til S1.

Ventet en stund her på finveret som var meldt, spiste, drakk og  skiftet til varmere klær. Men å stå i kald nordavind i  2000 meters høyde  er ikke morro. Vi lagde en standplass og sendte kai avgårde rundt blokken og videre oppover.  Han fikk satt en sikring før han stotrer tilbake:  «Ække helt sikker på dette!» Viste seg å være en meget smal passasje, rundt på venstre siden som nå var problemet. Mente han skulle komme seg fint opp, men ville helst ikke gå ned igjen samme vei.  Etter litt rådslagning bestemte vi oss for å prøve, for så å ta en rappell når vi skulle ned igjen. Pappa fortsatte som nr. 2. Etterhvert så var det kommet ett hyggelig par som hadde samme reisemål som oss, så istedenfor å måtte vente på oss, tibydde vi dem og å gå opp på vårt tau. Tilslutt kom jeg meg opp. Topppunktet var relativt flatt  og med grei plass til oss 5. Måtte selvsagt prøve oss litt bortover eggen mot pinakkelen. Kai sto for eminent krypeteknikk, da han langflat ålte seg bortover eggen mot pinakkelen.

Relativt fornøyde rappellerte vi tilbake, spiste lunsj, for så å karre oss ned igjen ura. I god gange nådde vi bilen ca kl 1600, heim på nes til kl 1700,  i god tid før innspurten på Tour de France =)